Det aller aller tyngste jeg føler på ved å ha diabetes, er at man til stadighet blir puttet i en boks hvor man MÅ gi noe hele tiden.

Man MÅ ha gode målinger. Man MÅ ta nok insulin. Man MÅ klare å regulere. Man MÅ spise rett. Man MÅ helst bruke sensor eller pumpe. Man MÅ møte på kontroller med gode svar på hvorfor ting ikke er slik legene leser det i pensumbøkene. Man MÅ være innenfor grafer og tabeller som henger på legekontoret.

Alt man gjør, summen av livet med diabetes, måles opp og i mente i form av ord, tall, tabeller og grafer. Det er tallrekker for gj.snitts blodsukker til langtidsblodsukker. Det er tabeller for hvor høyt man ikke skal gå, og hvor lavt man ikke skal gå. Man må balansere livet sitt mellom to knivegger. Selvsagt kan man, og vil man, overstige og gå under disse "målene" man får satt opp - MEN, på lengre sikt må man for all del holde seg unna. FOR det kan gi store skader og bivirkninger. Det vet jeg alt om.


Tenk bare litt etter; Hvordan tror du at du hadde taklet det å plutselig få diabetes? Enten type 1 eller 2? Du måtte snudd om på ganske mange ting i livet ditt, og du som kanskje levde litt fra dag til dag, måtte nå ha en plan på det meste. Overgangen ville vært ganske så massiv, ville den ikke?

Derfor er det for meg en lang lang vei å gå tilbake dit hvor "alt var perfekt". Jeg har jo levd så mange år med en spiseforstyrrelse som har kred så mye av meg, at det å skulle snu seg over natta er ingen enkel sak. Derfor var den lille endringen den siste med på 0,4% nedgang i langtidsblodsukkeret mitt ganske stort for meg. Ikke fordi endringen var drastisk, for det var den absolutt ikke. Men fordi det var en GOD endring. I rett retning! Men, jeg ble ikke "betalt" for det på sykehuset. I form av skryt og oppbakking. I stedet fikk jeg hørt at jeg måtte jobbe hardere, gi mer og jobbe mer. Da satt tårene og motløsheten i øynene og jeg tenkte at det harde jobben jeg har lagt ned spesielt den siste med absolutt ikke var verdt det. Alle nettene jeg har sittet oppe for å passe blodsukkeret og alle gangene jeg har løpt på mølla til svimmelheten har tatt meg, kun for å holde blodsukkeret jevnt utover kvelden og natta. 

Var dette virkelig verdt det? 

Jeg vet ærlig talt ikke. 

Diabetes er jobben min. Thats for sure. 


​Over her ser du en oversikt over hvor man helst skal ligge innenfor når det kommer til hba1c eller langtidsblodsukker. Helst skal det være mellom 26 og 64. Jeg har som mål akkurat nå å få mitt ned på mellom 69 og 80. Det er fortsatt høyt, men for MEG er det mye lavere enn der jeg er nå. 

Det går sakte, men jeg håper og ber om at jeg endal vil komme dit. 

  • 26 visninger

Liker

Kommentarer

Heisann dere!

Det har gått i ett de to siste ukene! Og vet dere hva jeg gjorde i går? Jeg var gjest i en direktesendt tv-sending som hele Skandinavia kunne se! TENK DET. Det er litt sykt.

Vel og merke Norges største kristne tv-kanal, TV Visjon Norge. Jeg reiste til Drammen i går morges og deltok på sendingen i går kveld. Det var to andre kvinnelige gjester med utenom meg, og vi var inne i hver våre 30-min. Veldig spennende! Og utfordrende å skulle snakke sammenhengende uten manus, og på direkten!

Du kan se sendingen her: https://visjonnorge.screen9.tv/media/VFqPp3kZkztnpMbRFM4RNw/studio-direkte-18-09-2019

Spol frem til den siste timen, så ser du meg kanskje!


​​Jeg skulle vært i seng for mange timer siden. Ble en tidlig morgen idag, og i morgen kl 10 må jeg være på Haukeland. Da er det tid for diabeteskontroll hos legen min igjen. Jeg gruer meg veldig, og har egentlig lyst å bare droppe timen. Men det kan jeg ikke. På mandag venter time hos behandleren min klokken 13, og på tirsdag kl 16 skal jeg på øyekontroll. Den jeg skulle hatt for 4 med siden. Nå går det veldig i ett med avtaler. 

Wish me luck. 

xo xo. 

  • 22 visninger

Liker

Kommentarer

Jeg er sliten. Skikkelig skikkelig sliten. Men inni meg "må jeg bare fortsette". Jeg tørr ikke ta dager uten. Jeg tørr ikke å ha pause innimellom, i redsel for at jeg ikke skal orke å begynne "kjøret" igjen.

Noen av de rundt meg, innenfor helsevesenet, begynner så smått å bli litt bekymret.

For jeg er flink. For flink.

Blodsukkeret blir målt. Sensoren brukes. Insulin tas. Frokost, middag, kveldsmat lages og spises. Og det trenes. Mye. Hver dag.

Og det er det siste der som kan skremme litt.

Når blir det som er bra - for bra og for mye?

Hva er den gyldne middelveien? Finnes den?

Det må være noe imellom alt eller ingenting, sånn min behandler sa det idag.

"De reglene du lever etter er alt for strenge. Hva skjer de dagene en regel brytes?"

"Da skjer det ganske mye", sa jeg. "Inni meg."

...

Så, nå er vi igang med det: Å finne den gyldne middelveien.

Jeg vil ikke at min spiseforstyrrelse skal bli en treningsforstyrrelse, men jeg har sakte men sikkert svingt inn på den veien. Uten at jeg egentlig har vært klar over det selv. Og jeg vil ikke dit, eller vil jeg det?

Jeg vil bare føle meg bra. Og når jeg trener, så gjør jeg det.

Tror jeg.


  • 24 visninger

Liker

Kommentarer